Et raskt blikk på noen historiske data vil vise oss i hvilken grad levestandarden i jordbruket har ligget etter levestandarden i andre næringer. Denne lavere levestandarden er ikke et produkt av lavere produktivitet, den er stort sett et resultat av det vi har kalt ‘naturressursenes tredoble forbannelse’: Avtagende Skalautbytte, Perfekt Konkurranse, og Destruktive Prissvingninger.
30 Principles of Political Economy, London, Pickering, 1836, s. 178 (vår utheving).
31 Vi innser at slike effekter til en viss grad kan forekomme i industrien, når gamle og utrangerte maskiner taes inn i produksjonen igjen for å dekke ‘toppene’ i produksjonen. Dette fleksibilitetsfenomenet er imidlertid langt mindre utbredt og langt mindre permanent enn når det gjelder naturressurser.
32 London, Macmillan, 1890.
33 Dette budskapet kommer ikke like klart frem i den norske oversettelsen. Vi har derfor beholdt sitatet på engelsk.
Den australske økonomen Colin Clark samlet i 1930-årene endel interessant statistikk omkring de forskjellige sektorers relative inntekt i ulike land.34 Hans korrespondenter var de mest kjente økonomer i enkelte land: Kuznetz i USA, Keynes, Cole og Pigou i England, Myrdal i Sverige og Frisch i Norge. Vi synes Clarks tall er svært interessante fordi de representerer et stillfotografi fra en periode omtrent midt i den raske velstandsutvikling som bragte oss dit vi nå befinner oss. Vi kan derfor gjøre oss opp en mening om hvilken rolle de forskjellige sektorene har spilt i de nasjonale økonomiene over tid. Clarks måleenhet var International Units, en dollarekvivalent justert for kjøpekraft og ulik lengde på arbeidsuker.35Tabell 1 gjengir inntektsforskjellen mellom primær-, sekundær-, og tertiærsektorene i 11 land. Det bør bemerkes at for Italias og Tysklands del er håndverkeres produksjon – som antas å ha en rimelig stor betydning – inkludert i industrisektoren.
For disse to landenes vedkommende er derfor sekundærsektorens kjøpekraft undervurdert i forhold til de andre landene. [29]
TABELL 1.
SAMMENLIGNING AV KJØPEKRAFT AV EN GJENNOMSNITTSINNTEKT I PRIMÆR-, SEKUNDÆR- OG TERTIÆRNÆRINGENE I 10 LAND, 1928–36.
SEKUNDÆRNÆRINGEN = 100
PRIMÆR SEKUNDÆR TERTIÆR
England, 1930 72 100 93
USA, 1935 40 100 142
Frankrike, 1930 36 100 32
Norge, 1934 24 100 58
Japan, 1934 15 100 39
Italia, 1928 70 100 114
Sverige, 1930 25 100 80
Australia, 1935–36 96 100 79
Tyskland, 1928 54 100 115
New Zealand, 1936 113 100 78
Som vi ser, ligger lønningene i primærnæringene langt under nivået i sekundærsektoren, med unntak av New Zealand og tildels Australia, der primærnæringene var den dynamiske
eksportsektoren. Kun i USA, Tyskland og Italia var servicesektoren den som hadde høyest inntekt.
To faktorer bidrar til å forklare dette:
1. Dersom tjenestesektoren i USA består av leger og advokater, mens den i Frankrike består av hushjelper, kan denne forskjellen lett forklares.
2. Kapitalinntekter fra ‘rent’ er inkludert i tjensestesektoren.
34 Clark, Colin, The Conditions of Economic Progress, London, Macmillan, 1940.
35 ‘An international unit is defined as the amount of goods and services which could be purchased for 1 US Dollar in the U.S.A. over the average of the decade 1925–34... For international comparisons with real incomes, the incomes are reduced to a 48-hour week by a simple proportion between the current prevailing working hours and 48.’, Clark, ibid., p 2.
Tenker vi på utviklingen av Norges levestandard, ser vi her klart hvordan denne ble ‘trukket’ av industrien. Vi kan også merke oss at en norsk industriarbeider hadde en kjøpekraft som lå nokså nær det hans engelske kollega hadde. En norsk bonde, derimot, tjente bare en tredjedel av det en engelsk bonde gjorde.
Levestandarden i primærsektoren ligger altså tildels langt etter industrisektoren. Spesielt i Japan ser vi resultatet av en tilsynelatende kynisk bruk av Alfred Marshalls råd om å beskatte de næringer som produserer under avtagende avkastning, og subsidiere de som produserer under økende avkastning (stordriftsfordeler), nemlig industrien. Det er vel mulig at produksjon til eget konsum i jordbrukssektoren ikke er ført opp til full pris i denne sammenligningen, men i alle fall viser den etter vår mening med all ønskelig tydelighet [30] industriens rolle som pådriver i ‘velstandsracet’.
Landsbygda følger etter, men som vi skal se, på behørig avstand. I de fleste land36 ligger lønnsnivået i tjenestesektoren et sted mellom primærnæringene og industrien.
William Petty’s lov fra 1600-tallet37 holder stikk: Nasjonene blir rikere ved å redusere antall sysselsatte i jordbruket og øke sysselsettingen i sekundær- og tertiærnæringene. Følger vi Petty’s logikk, var én industriarbeider i Japan like viktig for BNP som syv jordbruksar-beidere.
Clark38samlet data for 1890, 1927 og 1934 for Norge. Dersom vi gjør Clark’s data om til en indeks, får vi følgende forholdstall mellom sekundærsektoren og de andre sektorene i økonomien: [31]
TABELL 2.
GJENNOMSNITTSINNTEKT PR. SYSSELSATT I FORSKJELLIGE SEKTORER I NORSK NÆRINGSLIV. PROSENT AV INNTEKTEN I ALL INDUSTRI OG
GRUVEDRIFT (1890) OG PROSENT AV INDUSTRI DEKKET AV INDUSTRISTATISTIKKEN (1927 OG 1934)
36 Australia og New Zealand representerer her unntagelsene. En meget viktig del av dette bildet er imidlertid at disse landene førte enn bevisst industrialiseringspolitikk. En diskusjon om hvorfor industrialiseringen – fordi denne skapte et alternativt arbeidsmarked som opererte under økende skalautbytte – var nødvendig for å forhindre at Australias jordbruk ble et offer for avtagende avkastning finnes i Reinert (1980) og i Davidson, P. G. The Industrialization of Australia, Carlton, Victoria, Melbourne University Press, 4th Edition, 1969.
37 Political Arithmetick, or a Discourse concerning the Extent and Value of Lands, People, Buildings; Husbandry, Manufacture, Commerce, Fishery, Artizans, Seamen, Soldiers; Publick Revenues, Interests, Taxes, Superlucration, Registries, Banks; Valuation of Men, Increasing of Seamen, of Militia’s, Harbours, Situation, Shipping, Power at Sea
&c. As the same relates to every Country in general, but more particularly to the Territories of His Majesty of Great Britain, and his neighbours of Holland, Zealand, and France, London, Robert Clavel, 1691.
38 Clark, ibid, s. 354–356.
1890(a) er satt opp under forutsetningen av at forholdet mellom den rene industrisektoren, slik den kom frem i industristatistikken, og den bredere sektoren ‘all industri, gruvedrift og bygg’ var det samme i 1890 som gjennomsnittet av 1927 og 1934, d.v.s. at den bredere industrisektors lønninger også i 1890 var 62,5 % av den smalere industrisektor, den som ble målt i industristatistikken.
I disse data ligger det klart problemer omkring evalueringen av verdien av produksjon til eget konsum i jordbruket. Poenget her er heller ikke å argumentere at jordbrukslønningene var nøyaktig 8 % av industriens, bare at de var betydelig lavere. Den typiske økonomiske utviklingsprosessen, i Norge som ellers i verden, har vært en prosess der industrien ‘trekker med seg’ lønningene i primær- og tertiærsektoren, som bestandig ligger et stykke bak, innenfor beskyttede grenser. Selv i utviklingslandenes slumstrøk viser dagens statistikk at gjennomsnittsinntekten er høyere enn på landsbygda. For enkeltindividet ser altså det å flytte til slummen ut til å være en økonomisk fornuftig løsning. Historisk ser mekaniseringen av jordbruket først ut til å skje når:
1. Prisen på arbeidskraft på landsbygda – på grunn av lønnsnivået i industrien – er blitt presset opp i forhold til prisen på kapital, og
2. De tekniske ferdigheter som industrien skaper ‘siver ut’ til resten av landet bl. a. gjennom mobil arbeidskraft. [32]
Jordbrukets særegenheter i forhold til resten av næringslivet er ikke noe norsk fenomen, og i et større perspektiv forårsaker disse særegenhetene ikke bare en fordelingsproblematikk innen de industrialiserte land. Det er en meget nær sammenheng mellom det faktum at jordbruket i de industrialiserte land overalt trenger ‘spesialbehandling’, og det faktum at ikke-diversifiserte råvareproduserende land forblir lutfattige. De ressursbaserte næringers særegenheter er i stor grad ansvarlige for den ujevne inntektsfordelingen mellom rike og fattige land. Om den produserte råvaren er melk eller sølv spiller liten eller ingen rolle for utfallet.
At alle nasjoners geografi er delt i ‘sentrum’ og ‘distrikter’ som krever forskjellig politikk, er enda et utslag av de samme mekanismene: Sentrumsaktivitetene – preget av tiltagende avkastning under dynamisk imperfekt konkurranse – skaper en helt annen type samfunn enn distriktsaktivitetene – preget av avtagende avkastning under statisk perfekt konkurranse. Dersom jordbruksproduktet – og ofte råvarebaserte næringer generelt – blir overlatt til ‘markedskreftene’, besitter disse næringene selvødeleggende mekanismer som ikke er til stede i andre næringer. Til tross for
markedsretorikken, er de facto erkjennelsen av dette også til stede i de mest liberalistiske land som USA, og den interne politikken er deretter.
Spesielt i tiden før 1. Verdenskrig og like etter 2. Verdenskrig var jordbruket en dynamisk del av den norske velstandsoppbyggingen. Imidlertid har etter vår oppfatning den norske formen for særbehandling utviklet seg i en uheldig retning, spesielt etter 1972. Vi ser på dette i denne
utredningens Kapittel 2, der vi går igjennom utviklingen av teorigrunnlaget for jordbrukspolitikken.
[33]
2. EN HISTORISK GJENNOMGANG AV TEORIGRUNNLAGET FOR