Schumpeteriansk konkurranse som middel til mangfold og velstand i jordbruket – case-studier av tre regioner
8. WASHINGTON STATE: HØYTEKNOLOGI OG JAKT PÅ LANDBRUKSNISJER
8.3. Diversifiseringen i de enkelte jordbruksområdene
Jordbruksproduktene i Washington State er så mange – og i stor grad så forskjellige fra norske produkter – at det har liten interesse å gå inn i økonomien for de enkelte produkter i detalj. Vi skal isteden se på jordbruket i de tre geografiske hovedområder:
68 Bakgrunnen for Borgerkrigen er utførlig beskrevt i bind 1 av Draper, John W., History of the American Civil War, New York, Harper, 1867.
8.3.1. Kyst: forfall med lommer av gode nisjer.
Det tett befolkede området langs Stillehavskysten representerer et trist bilde av et jordbruk delvis i forfall. De forlatte og forfalne gårdsbruk man finner så mange steder i USA er det [83] mange av også her. Ute langs kysten finner man også indianerreservater. I USA er et besøk på slike reservater noe av det mest deprimerende vi kan tenke oss. Her i Washington er reservatene mindre i forfall enn mange andre steder, og de mobile metallbrakkene som er indianerreservatenes standardboliger er litt mindre dystre. Som i Sydvest finnes det i Seattle et levende miljø for indiansk kunst.
Også her har indianerne benyttet seg av sin nyvunne rett til å tjene penger på kasinodrift og
hasardspill – noe det i USA ellers er svært vanskelig å få konsesjon på. Høvding Seattle er kjent for sin tale mot de hvite menns kapitalistiske økonomiske system, mot deres idé om å kunne ha
eiendomsrett til naturens herligheter. Han svor at de hvite aldri ville få være alene i Washington – indianernes ånd ville være med dem i all fremtid. Ingen synes å se ironien i at høvding Seattle’s etterkommere nå blir tvunget til å leve av kapitalismens kanskje mest spekulative utvekst – hasardspill og kasinodrift.
Det tradisjonelle gårdsbruket med diversifisert produksjon ser ut til å ha forsvunnet, men ofte er det ikke kommet noe annet isteden. Når vi snakker om jordbruk i høyteknologimiljøene i Seattle nevner man med undring – og ikke uten interesse – fattigdommen i jordbruksområder som ligger relativt nær Seattle-Tacoma’s urbane velstand, som i Mason County.
Jorden langs kysten blir lett ‘vass-syk’. Likevel finnes det områder med velstand, der man har klart å spesialisere seg. Noen har spesialisert seg og synes å kunne leve bra av å produsere urter, bl a.
peppermynte. Halvveis mellom Seattle og den kanadiske grensen lever et samfunn av å produsere blomsterløk. Såvidt vi har forstått er blomsterløkproduksjon avhengig av at man kan fininnstille høyden på vannstanden i jorden. Blomsterløk er et klassisk eksempel og en interessant case-studie på hvorledes høyverdijordbruk er basert på en menneskeskapt – ikke naturgitt – komparativ fordel.69 Noen gårdsbruk har konvertert til hestehold til forlystelse for bymenneskene, og noen gjør det bra.
Hestene får oss til å tenke på den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Bunde Veblens
observasjoner om dyr: ingen dyr har prestisje sålenge de gjør nytte for seg. Det var først da hesten ikke lengere var nyttig i landbruket at den fikk prestisje. Bybefolkningen har ikke bare gjort sitt inntog på hestefarmene langs kysten, på den andre siden av fjellkjeden har datamillionærer forsøkt seg på epledyrking. Dette har foreløpig resultert i endel meget celebre rettssaker der
datamillionærene har gått til sak fordi de har følt seg lurt til å kjøpe eplegårder til en ublu overpris.
Et annet vellykket produkt langs kysten er tranebær (cranberries) som vokser på fuktige områder som delvis blir satt under vann. Tranebær er et eksempel på hvordan saften av et tidligere helt ukjente bær, takket være god markedsføring, er blitt et stort produkt i USA. Får man tak i et
produkt som ikke er oversukret – hvilket de fleste er – har dette en veldig frisk og snerpende smak.
I Finland selges tyttebærsaft som har en lignende smak. [84]
Et forskningsprosjekt fra Washington State University som kan bringe liv i husdyrholdet i deler av
69 Historien om hvordan blomsterløkindustrien ble skapt i Holland finnes i: Krelage, E. H., Drie Eewen
Bloembollenexport. De Geschidenis van den Bloembollenhandel en der Hollandsche Bloembollen tot 1938, 2 Bind, Haag, Rijksuitgeverij, 1946. Den samme forfatter har samlet pamflettene fra blomsterløkshandelens tidlige og meget spekulative historie i De pamfletten van den Tulpenwindhandel 1636-1637, Haag, Martinius Nijhoff, 1942.
Washingtons kyststripe er oppdrett av en japansk ferase – Wagyu. En amerikansk ku selger for 2.000 dollar, en Wagyu for mellom 2.500 og 12.000 dollar. Noen ganger opp til 16.000 dollar. Den enorme prisdifferansen mellom råvarer av høy og lav kvalitet i Japan er utenkelig for oss ikke-asiater. Prisforskjellen fra en bit tunfisk til en annen kan – som vi tidligere har nevnt – være i forholdet 1 til 40. Det er dette man i Washington forsøker å lære å utnytte. Wagyu-kjøttet
produserer det japanerne kaller Kobe beef – kjøtt som er marmorert med fett. Dette passer spesielt godt til japansk matlaging, der kjøttet blir varmet opp meget raskt til en meget høy temperatur eller kokt i retter som sukiyaki. Vårt magre kjøtt blir raskt hardt som en skosåle under en slik behandling.
8.3.2. Kunstig vanning og arbeidsintensiv produksjon i Colorado-dalen.
På østsiden av fjellkjeden som går nokså nær kysten finner vi et enormt mangfold av vellykket jordbruk. Det mest kjente produktet er epler fra Washington. Dette er et produkt som har tatt store markeder med sin høye kvalitet. Chilenerne er de skarpeste konkurrentene, og flere av
publikasjonene ved Washington State University sammenligner den lokale epleproduksjonen med Chiles og Argentinas. Også her satser man på skreddersøm til hvert enkelt marked. Eksportøren som satset på en spesiell innpakning av hvert eple til det thailandske marked gjør det svært godt, og blir fremstilt som et eksempel til etterfølgelse. For å holde eplene sprø og friske, har man – sammen med en israelsk forsker – utviklet tester som gjør at man kan teste epler for ‘sprøhet’ uten å
ødelegge dem. dette er helt vesentlig for det japanske markedet, det et enkelt sprøtt eple kan selge for 3–4 dollar.
Jordbruket her er – i motsetning til lenger øst – arbeidsintensivt. Mange meksikanere jobber her, enten permanent eller som sesongarbeidere. Mens en kvalifisert industriarbeider litt syd i Mexico i beste fall tjener litt over en dollar pr. time, kan han tjene 5–6 dollar timen i Washington. En familie på 4–5 som sover i bilen eller i telt kan – etter meksikanske omstendigheter – tjene meget på en sesong.
Vinindustrien langs Colorado River i Washington er ny, men i rask vekst. Her produseres utmer-kete viner – rød og hvite – på høyde med det meste i California. Vinproduksjonen har ført med seg en oppblomstring av turisme – ‘vingårdsturisme’ der mat, kultur og opplevelser hører sammen.
Et annet produkt er asparges. Dette produktet er under sterkt prispress fra andre områder med billigere arbeidskraft. Innhøstingen er svært arbeidsintensiv, og forsøk med automatisk innhøsting har ennå ikke lykkes. Her dyrkes også alle slags grønnsaker. Blant de nye produktene for eksport er azuki-bønner som japanere og koreanere bruker mye av, bl.a. i iskrem. Også her satser man på høy kvalitet og er i konkurranse med Kina som leverer 90 % av verdens eksport av disse bønnene, men et produkt av lav kvalitet. [85]
8.3.3. Teknologi-intensiv stordrift i øst.
Store deler av den østlige delen av Staten Washington er dekket av et merkelig landskap som ser ut til å ‘bølge’ i alle dimensjoner samtidig. Dette er the Palouse. Her er det et svært kupert og til tider ganske bratt land der man hovedsakelig dyrker hvete. Noen områder har imidlertid også spesialisert seg på erter og linser.
Hveteprisene har falt – målt i faste priser – jevnt i over 50 år. I dette området finner vi derfor en innbitt kamp mellom stadig mere avansert teknologi og stadig fallende priser. Vi blir fortalt at den
gjennomsnittlige gårdbruker for å overleve driver en gård på 8.000 mål – hvorav den typiske gårdbruker eier halvparten selv og leier den andre halvparten. Denne driften foregår vanligvis med én ansatt. To familier på 8.000 mål gir ikke nettopp levende småbygder – her er avstandene mellom husene store.
Det er utviklet spesielle landbruksmaskiner for dette terrenget, men vi finner ikke noe av denne produksjonen lokalt. Her ser – i motsetning til i Emilia-Romagna – historikernes observasjoner om at jordbruk ikke lager linkages til industri ut til å holde stikk. Maskinene som er tilpasset det lokale terrenget lages andre steder. Her finnes en meget sofistikert maskinpark med satelittnavigasjon – dette er stadiet før selvgående traktorer. Men, som nevnt, setter også hveteprodusentene sin lit til å jakte på kvalitetssegmentene i hvetemarkedet.